Yellowcard - Ocean Avenue: en gjennomgang av Jenna Appleseed

Jeg eier altfor mange CDer, er for tiden går gjennom dem og til slutt komme inn på ripping de gode spor og bli kvitt noen av dem (da får jeg til å gjøre morsomme ting av omorganisering /finne selv rom for de som jeg har holdt - yay) Jeg har vært meningen å gjøre dette lenge, så jeg kommer til å bli blogging vurderinger /observasjoner av noen av dem enten her eller andre steder (de som passer kanskje mulig slutt opp med å bli fleshed ut nok til å gå i /a zine)

Yellowcard - Ocean Avenue

Jeg fikk dette albumet gratis som en belønning fra Promosquad (god side, . før det ble bare i USA - dekket noen ukjent for Storbritannias band og falt i kjærlighet med Dropkick Murphys, takket være det)

Totalvurdering: whiney pop-punk det er bare med ekstra fioliner (bra) og (mulig post 9. /11 sentimentalitet) sturer om døde mennesker med en pos religiøs smaken. Hvis det ikke var for noe av musikken og fioliner gjør dette høres mer enn bare den vanlige angstdrama jeg wouldn't've liksom blitt overbevist om at dette var bra, og ville har kvittet seg med denne cd mye raskere. Anmeldelser

Spor:. vei bort = Linkin Parkish angst stein, bra, men litt kjedelig egentlig - ingen fioliner

Breathing = klassisk genuint pop-punk - de synes å ha husket at "punk" bit av pop-punk er ikke ment å være hørbar. Nær rap metall (på en god måte) fikling.

Ocean Avenue = god genuint pop-punk om nostalgi for tittelsporet og gledene ved å sitte oppe hele natten med da beste venn.

tom leilighet = halvparten god og en halv bløt som faen. å være en sint besatt STALKER typen er en god ting? * forvirret *

Life Of A Salesman = Jeg elsker min pappa og ønsker å vokse opp til å bli nettopp deg, fin musikk men spy gjør sentiment.

Only One = mister pop og husker shoutyness før de blir mer ballade. Fortsatt sint /lei /skriker lungene hans ut om den jenta som ikke fancy ham

Ett år, seks måneder =. helt poppy ballade om tap kjærlighet /vennskap /slektninger, men det helt fungerer og fiolin passer.

Miles Apart er en keeper, Twentythree = Jeg er nesten 23 og livet mitt er over allerede, fordi du ikke elsker meg eller noe.

Vis From Heaven = boo hoo hoo din død, liv stuck her nede på jorden er dritt /suger pluss det faktum at døde mennesker ikke vanligvis kommer tilbake igjen er tilsynelatende en tidligere ukjent begrep.

Inside Out neste spor er fortsatt angsty men minst med energisk gitar og fikle /fiolinspill pluss buzz av Blink182 etc på sitt beste

Tro = ooh fidlelly - bør ikke jobbe, men blander perfekt med rock, oh dette er den med 9/11 heroisk brannmenn døende for oss alle tekstene komplett med George Bush (?) hyllest prøven og hvordan "alt ting kommer til å være i orden" hvis du bare tror det hardt nok. Veldig religiøse overtoner om "ønsker å gjøre ditt offer verdt". Hvis bare denne sangen hadde ulike tekster det vil være stor. Kanskje hvis det var 2002 og jeg var (en bestemt type) Amerikansk dette ville være den mest inspirerende sangen noensinne. To spørsmål - var dette bevisst, og den 11. sangen på albumet og er korist nær slutten synge refrenget av Totos Africa uten grunn hva så noensinne?

Ett år, seks måneder = helt poppy ballade om tap kjærlighet /vennskap /slektninger, men det helt fungerer og fiolin passer.

Back Home = alt er flott, men det er egentlig ikke fordi alt er dritt mopeish men god, hyggelig folk fiolin (skam om det mentale bildet av The Cors) og som 2 genuint pop-punk.